Reparere digital historie

Sikkerhetsmerknad. Dette galleriet beskriver reparasjoner for forståelsens skyld, ikke som instruksjoner. CRT-skjermer og TV-apparater, og mange strømforsyninger, kan holde farlige spenninger lenge etter at de er koblet fra. Hvis du ikke er opplært, bør du ta slikt utstyr til en kvalifisert tekniker.

Den første timen er til observasjon

Erfarne restauratører skrur sjelden på en nykommet maskin med en gang. De åpner den, fotograferer den, lukter på den og leter etter den langsomme skaden tiden har etterlatt seg. En hovnende eller lekkende elektrolyttkondensator, et skorpet reservebatteri, en sprø ledning eller et skrangle av løse skruer kan hver for seg gjøre en første innkobling til permanent skade. Tålmodighet på dette stadiet beskytter historien inne i kabinettet like mye som kretsene.

Dette er den delen av reparasjon som moderne enheter har gjort fremmed for de fleste. Limte kabinetter og integrerte batterier avskrekker fra å åpne dem. Bevegelser for retten til reparasjon, sammen med reparasjonsveiledninger publisert av grupper som iFixit, er delvis forsøk på å gjenvinne vanen med å se inn i apparatene.

Vanlige typer aldersskader

Hver epoke innen elektronikk gir sine egne forutsigbare feil. Gummireimer i kassettdekk og diskstasjoner blir til en tjæreaktig masse. Elektrolyttkondensatorer i noe utstyr fra slutten av 1980-tallet og 1990-tallet, blant annet enkelte håndholdte spillkonsoller, lekker elektrolytt som korroderer kretsbaner. Oppladbare sylinderbatterier loddet fast på hovedkort, som finnes i maskiner som enkelte Amiga-modeller, kan lekke alkalisk væske over nærliggende komponenter. Knappcellebatterier i spillkassetter tappes stille ned og tar med seg lagrede spill.

Også plast eldes. Mange beige kabinetter gulner over tid, en endring som ofte knyttes til bromerte flammehemmere i plasten som reagerer på lys og varme. Noen eiere bruker behandlinger med hydrogenperoksid, ofte kalt «Retr0bright», for å reversere fargen. Resultatene kan være slående, men plasten kan bli sprøere eller gulne igjen, og mange konservatorer foretrekker å la patinaen være.

Reparasjonsdagbøker

Disse sammensatte dagbøkene beskriver typiske restaureringer. Åpne hver enkelt for å lese verkstedsnotatene.

Dagbok 01: Et kassettdekk som dro ned hver sang

Dokumentert prosess Motoren gikk, men avspillingen var treg og ustabil. Drivreimen var brutt ned til en klebrig ring. Restene ble fjernet fra remskivene med isopropylalkohol, en ny reim med samme lengde og bredde ble montert, og trykkrullen ble rengjort. Hastigheten ble deretter kontrollert mot et referansebånd.

Erindring «Eieren sa at dekket hadde spilt bryllupsbåndet hennes hver årsdag, helt til det var blitt til et dempet grynt.»

Dagbok 02: Hovedkortet med et grønt hjørne

Dokumentert prosess Et loddet oppladbart batteri hadde lekket. Batteriet ble fjernet, de alkaliske restene nøytralisert med en mild syre, for eksempel fortynnet hvit eddik, og kortet rengjort med isopropylalkohol. Brutte kretsbaner ble brodd med fin tråd. Hvert trinn ble fotografert og logget.

Dagbok 03: En håndholdt med manglende linjer på skjermen

Dokumentert prosess Vertikale linjer på tidlige håndholdte LCD-skjermer kommer ofte av sviktende forbindelser mellom skjermen og båndkabelen. Forsiktig omlodding av forbindelsen kan gjenopprette linjene, men for mye varme kan ødelegge displayet. Restauratøren ble på forhånd enig med eieren om at risikoen var akseptabel.

Dagbok 04: En datamaskin som aldri ble koblet til

Dokumentert prosess Originale strømforsyninger til enkelte datamaskiner fra 1980-tallet, blant annet visse Commodore 64-enheter, er kjent for å svikte på måter som kan sende for høy spenning til kortet. Denne maskinen ble bare testet med en moderne, beskyttet erstatningsforsyning. Originalen ble beholdt, merket og oppbevart sammen med datamaskinen.

Konservering eller restaurering?

Museer skiller mellom å holde et objekt stabilt og å sette det i brukbar stand igjen. Begge er legitime, og de trekker i ulike retninger.

«Hver del jeg tar ut, legges i en merket pose. Om femti år vil kanskje noen vite hva som egentlig var der inne.»

Minne · illustrativt sammensatt

Maskiner som fortsatt går for publikum

Noen institusjoner ser på drift i seg selv som bevaring. National Museum of Computing på Bletchley Park driver historiske systemer og har gjenskapt maskiner, blant annet en fungerende Colossus. Frivillige ved Computer History Museum i California satte IBM 1401-systemer i stand igjen. Vintage Computer Federation arrangerer festivaler der eiere viser frem restaurerte maskiner. Disse prosjektene viser at det å holde en enhet i gang også holder kunnskapen om hvordan den ble brukt levende, noe ingen utstillingsmonter kan ta vare på.

Et ærlig dokument

Den mest verdifulle vanen en restaurator kan øve seg på, er dokumentasjon: bilder før og etter, en liste over byttede deler, notater om usikkerhet. Restaurering som skjuler sitt eget arbeid, får en maskin til å se eldre og mer original ut enn den er. Restaurering som dokumenterer arbeidet sitt, lar neste eier, og neste historiker, lese objektet sannferdig.