Kassetter, patroner og spill

Båndet som tok opp alt

Philips introduserte Compact Cassette i 1963, opprinnelig tenkt for diktat og tale. Forbedringer i båndformuleringer og støyreduksjon, særlig Dolby B, gjorde den til et troverdig musikkformat på 1970-tallet. Den avgjørende egenskapen var ikke lydkvalitet, men opptaksknappen. For første gang kunne vanlige folk enkelt fange opp, kopiere og omorganisere musikk selv.

Og det gjorde de. Lyttere ventet ved radioen med fingrene på pause og opptak. Venner overspilte album på dobbeltkassettspillere. Mixtapen ble en form for brevveksling: et ordnet utvalg, tidsbestemt til å passe på en C60 eller C90, med et håndskrevet innleggskort. Å lage en tok en kveld; å få en betydde at noen hadde brukt den kvelden på å tenke på deg.

Musikken går ut av huset

Sonys Walkman TPS-L2 kom i salg i Japan 1. juli 1979. De første modellene hadde to hodetelefonuttak, en underforstått antydning om at lytting kunne deles. I stedet ble Walkmanen et symbol på privat lytting i offentlige rom, og kritikere den gangen var bekymret for at folk trakk seg inn i personlige lydspor på tog og gater. Debattene høres kjent ut for alle som har sett en vogn full av ørepropper.

TV-en lærer å spille

Magnavox Odyssey fra 1972, utviklet fra ingeniør Ralph Baers prototyper, var den første hjemmevideospillkonsollen. Den brukte plastoverlegg teipet til TV-skjermen for å antyde landskap. I 1977 gjorde Atari Video Computer System, senere kalt Atari 2600, utskiftbare patroner populære: én maskin, en hylle med spill. Familier samlet seg rundt én skjerm, og å ta tur ble en del av spillet.

Det nordamerikanske markedet kollapset i 1983 under et overskudd av titler av dårlig kvalitet. Nintendos Family Computer, lansert i Japan i 1983 og utgitt i Nord-Amerika som Nintendo Entertainment System i 1985, gjenopprettet tilliten, delvis gjennom streng kontroll over hvilke spill som kom ut i butikkene.

Blåsing i patroner, og andre folkemedisiner

Nesten alle som eide en spillkonsoll med patroner husker å ha blåst inn i kontakten når et spill ikke ville starte. Det virket ofte, men mest fordi det å sette patronen inn på nytt festet kontaktene igjen. Fuktighet fra pusten kan over tid fremme korrosjon. Folkemedisiner som dette er en god påminnelse om at delte minner og dokumentert fakta er ulike typer bevis, begge verdt å ta vare på, men ikke utskiftbare.

«Game Boyen vår var med overalt: bilturer, venterom hos tannlegen, under dynen med en lommelykt. Batteridekselet ble holdt på plass med teip i årevis.»

Minne · illustrativt sammensatt

Spill blir bærbart

Nintendos Game Boy kom på markedet i 1989, i mange regioner sammen med Tetris. Den grønntonede skjermen var beskjeden selv da, men den lange batterilevetiden på fire AA-celler og den robuste konstruksjonen gjorde den til en stadig følgesvenn. En linkkabel gjorde at to spillere kunne konkurrere, og senere ble bytting mellom venner sentralt i noen spill. Mange patroner lagret lagrede spill i minne med et lite knappcellebatteri, noe som betyr at noen av disse lagringene nå, flere tiår senere, forsvinner.

Strong National Museum of Play i Rochester, New York, hjem for World Video Game Hall of Fame, tar vare på mange av disse maskinene og deres kulturelle kontekst.

Det streaming beholdt, og det det slapp

Spillelister arvet mixtapens nøye ordning. Bærbar lytting, som en gang var en nyhet, ble standarden. Lagringssystemer, prestasjoner og nettbasert flerspiller vokste fra patroner og linkkabler. Det som forsvant var den fysiske utlånsøkonomien: å gi en venn en kassett, låne et spill for helgen, finne noen andres håndskrift på et innleggskort år senere. Digitale biblioteker er større og mer pålitelige. De er også, stort sett, umulige å gi bort.